På en høyde, der morgenlyset langsomt malte himmelen i myke rosa og gulltoner, satt de side ved side. De hadde ventet så lenge på dette øyeblikket, på hverandre. Livets mange svinger hadde ført dem gjennom ensomhet og lengsel, men nå, i denne stille stunden, var alt det bak dem.

Teppet under dem var mykt, men det var varmen fra hverandres nærhet som fylte dem med den største trygghet. Hun hvilte hodet forsiktig på skulderen hans, og han flettet fingrene sine inn i hennes som om han aldri ville gi slipp. De trengte ikke ord, for stillheten talte dypere enn noen samtale.

Sammen betraktet de soloppgangen, hver stråle som omfavnet dem og lyste opp verden rundt dem. Det var som om solen hadde ventet på dem, slik de hadde ventet på hverandre.

En bølge av takknemlighet skylte over dem begge, for denne kjærligheten føltes som en gave, en som var verdt hver eneste dag med venting. Hjertene deres var fylt med en dyp ro, en visshet om at de endelig hadde funnet sin sjelevenn. Hånden hans strøk over hennes kinn, og hun smilte. I dette øyeblikket var alt perfekt.