Elsker du meg? Peters sang

Elsker du meg? Det høyeste budet

https://video.wixstatic.com/video/1c718e_ae03ebbffd82417f836b8cc09f31742b/1080p/mp4/file.mp4

“Elsker du meg?”  “Elsker du meg?”  “Elsker du meg?” Disse ordene, dette spørsmålet og kall brente seg inn i mitt sinn og hjerte for 46 år siden. juni måned 1980. det var lettskyet og 13 grader. Jeg har sjekket.

Jeg var ti år gammel. På kristen sommerleir. dagene gikk i lek, latter  og moro og vi hadde morgen samlinger og kveldssamlinger. Jeg husker at jeg og mine venner svært sjeldent om noen gang fikk med oss noe veldig mye fra morgen samlingene. Vi bare ventet på at samlingen var over, så vi kunne springe av sted ned til vannet og sikre oss den beste båten og tørre vester. vi bokstavelig sprang av sted når leir sjefen hadde fullført avsluttsbønnen. Amen og avsted!

Men kveldene var annerledes. Da hadde vi fått ut energien, vi skulle ikke noe sted og ofte forsvant jeg inn i bibelfortellingene og forkynnelsen vi fikk. Leirsjefen var en mann som elsket Jesus og var god formidler. Han var nok min bestefar siden jeg hadde liten som ingen kontakt med mine biologiske besteforeldre.

Så var det denne kvelden. Jeg husker denne kvelden alltid med ærefrykt, varme og mye hjertebanking. Leirsjefen begynte å lese fra Johannes 21. Det er scenen ved Tiberiassjøen, etter oppstandelsen, der Jesus møter Peter på stranden. Peter som hadde fornektet ham tre ganger. Peter som hadde gått ut og grått bittert i skammen. Peter som kanskje tenkte at det var over — at han hadde ødelagt alt.

Og Jesus ser på ham. Og spør:

«Simon, elsker du meg?»

Jeg husker at jeg løftet blikket fra leirsjefen og så på veggen ved siden av talerstolen. Der hang et brodert bilde med ordene «Elsker du meg?»

Jeg vet ikke hvor lenge jeg stirret på det bildet. Men noe skjedde i meg. Ordene var ikke lenger rettet mot Peter på stranden. De var rettet til meg. Og stemmen som spurte — den var ikke lenger en gammel stemme fra en fortelling ved en fiskerstrand. Den var nær. Den var inne i meg.

Jeg het Peter. Jeg het det samme som disippelen som sto der nede ved vannet og fikk dette spørsmålet rett i hjertet. Og den kvelden kjente jeg — på en måte som tiåringer ikke alltid har ord for, men som kroppen og sjelen kjenner godt — at Jesus spurte meg.

Jeg sovnet veldig seint denne natten.

Jeg lå i soveposen og stirret i taket i mørket, og snakket med Jesus. Ikke en høytidelig bønn,  — bare et ti år gammelt hjerte som sa: Jeg elsker deg. Jeg vil følge deg. Hele livet. Jeg vil aldri aldri svikte deg Jesus.  Jeg husker at jeg kjente på viktigheten og det var mye hjertebanking. Gud kalte på meg til overgivelse og han kalte på meg til en relasjon i kjærlighet med ham.

Det øyeblikket er ikke bare et barndomsminne for meg. Det er et anker. Det er det øyeblikket jeg alltid vender tilbake til når jeg trenger å huske hvem jeg er og hvem jeg tilhører.

Og det spørsmålet — «Elsker du meg?» — er ikke bare Jesu spørsmål til Peter. Det er ikke bare Jesu spørsmål til meg som tiåring på sommerleir.

Det er hans spørsmål til deg, i dag, akkurat nå.

Det er faktisk det høyeste spørsmålet som kan stilles til et menneske. Og det er direkte forbundet med det høyeste budet:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» 

Matteus 22,37

Det finnes ikke ett eneste bud over dette. Ikke ofring, ikke tjeneste, ikke korrekt lære, ikke å gå på møter. Det høyeste, det fremste, det aller viktigste i hele Guds univers — er kjærlighet til ham.

Og likevel er det nettopp her så mange av oss er blitt stående stille.

La oss snakke ærlig.

De fleste av oss starter godt. Vi møter Jesus i en opplevelse som treffer hjertet direkte — kanskje i en sorg, kanskje i en glede, kanskje i en gudstjeneste eller under lovsang der noe åpner seg i brystet og vi forstår at vi er sett og elsket. Vi gråter. Vi er overveldet. Vi er forelsket. Og så begynner livet.

Vi lærer at kristne leser Bibelen, så vi gjør det. Vi lærer at kristne ber, så vi ber. Vi begynner å gå på cellegruppe, å tjene i menigheten, å bruke de riktige ordene, å sy inn de riktige vanene. Og alt dette er bra. Det er ikke noe galt med noen av disse tingene i seg selv.

Men noe sakte kan skje, uten at vi legger det merke til.

Kjærligheten — den første, varme, personlige kjærligheten — begynner å bli overskygget av systemet. Vi slutter å møte Jesus og begynner å møte rutinen. Og rutinen er tross alt enklere. Den krever ikke like mye av oss. Den kan gjennomføres selv når hjertet er kaldt.

Johannes beskriver dette i Åpenbaringen, i det Jesus henvender seg til menigheten i Efesos. De gjør alt riktig. De arbeider hardt. De har sunn lære. De tåler ikke det onde. Jesus roser dem for alt dette.

Og så sier han noe som burde stoppe oss i sporene:

«Men jeg har dette imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.» — Åpenbaringen 2,4

Bare én ting. Bare én. Men den ene tingen er faktisk alt.

Hva er den første kjærligheten? Det er den kjærligheten som ikke er basert på hva vi får, eller hva vi bør gjøre, eller hva andre vil synes om oss. Det er den kjærligheten som bare vil være med ham. Som synes det er nok å sitte stille i hans nærhet.

Tenk deg et ektepar som har vært gift i tyve år. Mannen gjør alt han skal. Han tjener penger, klipper plenen, vasker opp. Han er pliktoppfyllende. Men han sitter ikke lenger og ser på kona eller holder henne i hånden. Kjenner du den følelsen?  Han spør ikke lenger hva hun drømmer om. Han berører ikke lenger skulderen hennes bare fordi det er godt å røre ved henne. Intimiteten og nærværet har forsvunnet

Kona vil heller ha ham — hele ham, det varme, tilstedeværende, interesserte ham — enn alt det han gjør for henne. Noen ganger, ut av det blå kan jeg bare se på min kone Anita og bare nyte synet, følelsen og takksigelsen i mitt indre for hvor fantastisk hun er. Vi må alltid, alltid være takknemlige. verdsette disse øyeblikkene og nære dem.

Tror du Jesus er annerledes?

Han er ikke først og fremst ute etter det vi gjør for ham. Han er ute etter oss.

«Som Faderen har elsket meg, har også jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.»  Johannes 15,9

Han sammenligner kjærligheten Faderen har til ham — denne evige, hellige, perfekte kjærligheten mellom to personer av treenigheten — og sier: Slik har jeg elsket deg.

Det er ikke en kjærlighet du kan fullt ut forstå. Men du kan ta imot den.

Og det er nettopp det Jesus ber oss om. Bli i den. Ikke løpe forbi den til neste gode gjerning eller kristne aktivitet. Stans opp. La den gå inn.

Jeg tror mange av oss lever hele kristenlivet uten å virkelig ha tatt imot at vi er elsket av Jesus personlig — ikke som del av en masse, ikke som et prosjekt, men som oss. Med navn. Med detaljer. Med alt det slitte og uferdige vi bærer på.

Så hvorfor er det ikke enklere? Hvis Jesus elsker oss slik, og hvis vi dypt inne ønsker å elske ham tilbake — hva er det som setter seg imellom?

Jeg tror det er minst tre ting.

Det første er støy.

Vi lever i en tid der vi aldri egentlig er stille. Telefonen. Nyheter. Innhold. Støy. Vi fyller hvert ledige øyeblikk med noe, og da er det ikke plass til noe annet. Kjærlighetsrelasjoner krever tid. De krever tilstedeværelse. De krever at vi faktisk er der, og ikke bare passerer forbi på vei til noe viktigere.

Salme 46,11 sier: «Hold opp og kjenn at jeg er Gud.»

Noen oversettelser sier "vær stille." Men det hebraiske ordet kan faktisk oversettes: slipp tak. Slipp det du holder. La fingrene åpne seg. Stopp med å kontrollere det du prøver å kontrollere. Og bare — vær. Med ham.

Det er krevende. Det er kanskje det mest krevende i vår tid. Men det er her kjærligheten vokser.

Det andre er skam. som Peter

Mange av oss nærmer oss ikke Jesus fordi vi ikke føler oss verdige til å nærme oss ham. Vi har feilet igjen. Vi kjenner hva som rører seg i oss, og vi vet at han ser det. Og da trekker vi oss tilbake.

Men det er her vi har misforstått ham.

I Lukas 15 forteller Jesus lignelsen om den bortkomne sønnen. Sønnen har tatt arven, forlatt huset, sløst bort alt. Og på veien hjem, full av skam, mens han ennå er langt borte — ser faren ham. Og faren løper. Han løper!.

Han løper fordi han har stått der og ventet. Han løper fordi han ikke kan vente til sønnen er fremme.

Det er Jesus. Det er hans hjerte mot oss når vi vender oss mot ham — ikke etter at vi har ryddet opp, ikke etter at vi har fortjent det, men idet vi snur og tillater oss å slippe ham til.

Det tredje er selvtilstrekkelighet.

Dette er kanskje den største hindringen. Vi har bygget opp et trosliv som fungerer. Vi vet hva vi tror. Vi har rutinene. Vi kan språket. Vi er ikke i krise, så vi kjenner ikke det akutte behovet for Jesus. Vi er ok.

Men "ok" er ikke det samme som levende. Og "fungerende" er ikke det samme som elskende og blomstrende

Han er ikke interessert i versjonen av deg som har det hele på stell. Han er interessert i deg. hele deg.

Og nå vil jeg stille dere alle et spørsmål.

Når sa du det siste gang? "Jeg elsker deg."

Til ektefellen din. Til barnet ditt. Når sa du det sist — ikke som en vane, ikke som en avskjedshilsen på autopilot når du legger på røret, men som noe du mente? Som noe du stoppet opp og sa med hele deg?

Og enda viktigere: Når sa du det til Jesus?

Det finnes aldri et dårlig tidspunkt for å si "Jeg elsker deg." Aldri.

Vel, nesten aldri. kanskje ikke når dommeren erklærer deg skyldig i tingretten

Si det heller ikke til tannlegen din, mens hånden hans er langt inne i munnen din.

Men med Jesus? Der er det alltid rett tidspunkt. Der er det aldri feil. Klokken tre om natten, midt i en søvnløs natt der bekymringene sitter tungt. Midt i hverdagen, i bilen på vei til jobb. Midt i en gudstjeneste, midt i et stille øyeblikk, midt i en storm.

Han er alltid klar til å høre dem. Og han er alltid klar til å svare tilbake.

Disse tre ordene — jeg elsker deg — er ikke for store og høytidelige til at du kan si dem til ham. De er faktisk akkurat det han håper å høre. De er hjertet av det høyeste budet, kledd i hverdagsspråk.

Prøv det. Si det til ham i dag. Jesus, jeg elsker deg. Se hva som skjer i deg.

Kjærlighet begynner med blikk, ikke gjerninger.

Se på Jesus! Ikke analysere ham, men se på ham. Les evangeliene ikke bare for å lære mer, men for å møte noen. Hvem er han? Hva beveger ham? Hva gleder ham? Hva sørger over ham?

Se på ham som behandler en spedalsk med ømhet. Se på ham som gråter ved Lasarus' grav, selv om han vet at han om litt vil vekke ham. Se på ham som i Getsemane bøyer seg over mot jorden og ber bloddråper av svette, fordi han tar det på seg — ikke fordi han må, men fordi han elsker.

Når du ser på ham slik, vil noe begynne å bevege seg i deg.

Kjærlighet trenger tale.

Tilbedelse — ekte, oppriktig tilbedelse — er ikke primært musikk. Det er å tale sant om hvem han er. Det er å si til ham det du faktisk mener, ikke det du tror du bør mene.

Kjærlighet vokser gjennom sårbarhet.

De dypeste relasjonene mellom mennesker er alltid preget av at vi har vist noe av det ekte indre livet til hverandre. Det samme gjelder med Jesus.

Kom til ham med det faktiske indre livet ditt. Ikke den polerte versjonen. Ta med deg frustrasjonen, tvilen, de tingene du skammer deg over. Han vet alt uansett — men det å bringe det til ham forandrer noe i oss. Det er en akt av tillit. Og tillit er kjærlighetens grunnstein.

Det er noe mer i den scenen ved sjøen som vi ikke har dvelt ved ennå. Og er viktig for oss alle og spesielt for deg som har ett kall eller er i tjeneste på noen måte. Hyrde, lærer, evangelist, lovsang, profet…

Etter at Peter svarer Jesus for tredje gang — "Herre, du vet alt, du vet at jeg elsker deg" — skjer det noe. Jesus gir ham ikke en klem og sier "det var hyggelig å høre." Han gir ham et kall. "Fø mine sauer. Vokt mine lam. Følg meg."

Legg merke til rekkefølgen.

Kjærligheten kom først. Kallet kom etter.

Det er ikke tilfeldig. Det er ikke en liten ubetydelig detalj. Det er selve logikken i Guds rike.

Peter fikk ikke sin salvelse fordi han var den mest kompetente. Han hadde jo nettopp sviktet på det groveste. Han fikk sin salvelse fordi hjertet hans var på rett sted — fordi han elsket. Og ut av den kjærligheten vokste det noe som ingen mengde strategi, talent eller religiøs iver kunne ha produsert på egenhånd.

Jeg tror dette er noe av det viktigste vi kan forstå om kristen tjeneste, og noe av det vi oftest overser.

Vi spør: Hva er jeg kalt til? Hva er min gave? Hva skal jeg utrette? Og det er ikke gale spørsmål. Men de er sekundære spørsmål. Det primære spørsmålet — det Jesus alltid stiller før han gir oss noe å gjøre — er: Elsker du meg?

For all ekte tyngde i tjenesten har sitt utspring der. Ikke i evner, ikke i erfaring, ikke i karisma. I kjærligheten. I det levende, personlige, pulserende forholdet til Jesus selv.

Paulus skriver det med en klarhet som nesten gjør vondt:

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle.» — 1. Korinterbrev 13,1

Ord uten kjærlighet er lyd uten sjel. Tjeneste uten kjærlighet er aktivitet uten liv. Og forkynnelse uten kjærlighet — er fattig formidling, for det bærer formen av noe hellig men mangler det som gjør det sant.

Jesus vil at vi skal vite dette. Han vil at vi skal leve i det. Ikke som en teori, men som et levende fundament vi bygger alt annet på.

Og det vakre — det som burde få oss til å puste litt lettere — er at han ikke ber oss prestere oss til kjærligheten. Han inviterer oss inn i den. Han er kilden. Han er den som fyller. Det eneste vi trenger å gjøre er å holde oss nær ham, la ham elske oss, og la den kjærligheten sive ut i alt vi er og alt vi gjør.

Da vil tjenesten bære frukt. Ikke fordi vi er flinke, men fordi vi er fylt!

Da vil ordene ha vekt. Ikke fordi vi har forberedt dem godt nok, men fordi de er båret av noe ekte.

Da vil menneskene rundt oss kjenne — kanskje uten å kunne sette ord på det — at det er noe der. En varme. Et nærvær. Noe som ikke kommer fra oss, men gjennom oss.

Det er hva kjærligheten til Jesus gjør med et menneske.

AVSLUTNING — Ca. 5 minutter

Jeg vil gå inn til avslutningen med å spille en sang jeg har lagd om nettopp dette hjerte spørsmålet. En sang om Peters siste dager med Jesus. fra at han prøvde å overtale sin venn å ikke dra til Jerusalem, til timene sammen med Jesus i Getsemane og når han fornektet Ham. Peter hadde mye å angre på og sangen kulminerer i hans møte med sin frelser på stranden. Dette er Peters sang og dette er kanskje også din sang?Sangen er en innbydelse til deg å grunne på ditt forhold til Jesus og invitasjon til å slippe ham dypere inn i ditt liv. Har du noe du angrer på? gi det til ham. la din kjærlighet bli fornyet.

«Elsker du meg?»

Fortellingen om Peter er ikke først og fremst en fortelling om ham. Det er en fortelling om oss. Vi kjenner ham igjen, ikke fordi han er en helgen, men fordi han er så menneskelig. Han elsket Jesus oppriktig. Han mente det han sa. Men da natten ble mørk og risikoen ble ekte, valgte han seg selv. Ikke av ondskap, men av frykt. Og det er akkurat der vi møter oss selv.

Hvor mange ganger har vi bekjent noe med munnen som hjertet og karakter ikke hadde kraft nok til å bære? Hvor mange ganger har vi stått i en situasjon og valgt det trygge, det komfortable, det som kostet minst — og etterpå visst innerst inne at vi burde ha valgt annerledes? Peter gråt bittert da han skjønte hva han hadde gjort. Kanskje du kjenner den gråten. Ikke bare over store fall, men over de stille svikenene — gangene du lot være, gangene du tier, gangene du valgte deg selv fremfor det du egentlig tror på.

Men her er det som forandrer alt: Jesus ventet på ham. Ikke med anklager. Ikke med kald skulder. Han stod ved stranden, lagde frokost — og ga Peter tilbake det han hadde mistet. Seg selv. Sitt kall. Sin fremtid.

Så kom kjære venn. kom til ham som elsker deg. han løper mot deg. ikke nøl og løp i hans favn.

Bønn:

Jesus, takk for at du ikke bare er en lære — du er en person. Takk for at du ikke bare ber oss tro — du ber oss elske. Og takk for at du elsket oss først, lenge før vi visste om det, og at du ikke slutter å elske oss selv når vi er blitt kalde og travle og selvtilstrekkelige.

Gjør noe i oss i dag. Ikke bare i hodet — men i hjertene. La oss kjenne at det er godt å være nær deg. Og la det kjærlighetsforholdet vokse — dag for dag, valg for valg, bønn for bønn — resten av livet.

I Jesu navn. Amen.